Tanker rundt arbeidet med konkurranseutkastet BETE/BEITSKI

 

Da arkitektkonkurransen om nye hyttetyper ble utlyst av Ål kommune høsten 1965, fant jeg, som ung og nyutdannet arkitekt, at jeg ønsket å delta med egen innsikt.

 

Min erfaring med hyttekultur, fra før mine studier, var hentet fra en heller nøysom hytte- og stølskultur i Ryfylke i Rogaland, men gjennom arkitektstudiet og professor Gjone ved NTH hadde jeg fått øynene opp for norsk tradisjonell byggeskikk også i andre deler av landet. Jeg var i tillegg opptatt av den eldre og poetiske japanske trearkitekturen med bærende reisverk og i-fyllende elementer, som kunne skiftes ut etter behov.

 

På bakgrunn av studier av den norske «treroms»-modellen og japansk trearkitektur, med enkle rominnredninger og praktiske oppbevaringssteder, kom jeg etter hvert fram til at jeg i mitt konkurranseprosjekt ville prøve å:

 

• Legge til rette for et enkelt hyttesystem som kunne inngå i mange forskjellige kultur- og naturmiljøer i Norge og som (i mindre utgaver) kunne bekostes av «hvermann».

 

• Skape et byggesystem som gjorde at enkeltpersoner og små familier kunne starte med en liten hyttemodell og senere utvide denne når behovet endret seg, og hvor de enkelte rom var dimensjonert for fleksibel innredning og bruk.

 

• Lage et byggesystem og tegningsmateriale som inviterte produsent, arkitekt og utbygger til et kostnadseffektivt samarbeid med tanke på tomtesituasjoner, adkomster, eget behov og økonomi, bevegelseshemning, etc.

 

• Lage et byggesystem som kunne produseres og lagres inne i fabrikk på vinterstid og settes ut i terrenget på sommertid, med elementer og precut tilpasset transport på norske veier.

 

• Utnytte treets (gran og furu) egenskaper i alle konstruksjoner, fra søyle-fundament til taktekking.

 

• Skape opplevelser som kunne vise det fantastiske lyset ute i naturen, i overganger mellom årstider og dag og natt, samt legge til rette for nærkontakt med landskap, vegetasjon, dyreliv etc, også på værharde innedager.

 

• Lage en type hytte som ikke krevde kostbare innredninger, men hvor det meste av møbleringen (skap, senger, sengeskuffer, diverse benker, kjøkkeninnredninger mm) var veggfast og i samme trematerialer. Dette ville skape en spesiell ro i interiøret og ikke minst gi bakgrunn for vakkert, lokalt kunsthåndverk og tekstiler.

 

• Legge til rette for mange og gode soveplasser selv i små hytter (i min egen hytte på 33 m2 netto + hems var vi en gang fire voksne og fire barn som hygget oss gjennom en hel påske, uten innlagt vann og kloakk og uten elektrisitet. Da lærer man å arbeide praktisk og å ta hensyn!).         

 

• Legge til rette for hytter som ikke ødelegger det sårbare terrenget på stedet (dvs. kun søylefundamentering i betong til overkant terreng).

 

• Bruke skyvedører i skyvedørslommer under «betene», som gir nyttbar veggplass til diverse innredning og god romfølelse på tross av små netto hyttevolumer.

 

Da jeg fikk beskjed om at jeg hadde vunnet konkurransen befant jeg meg på studiereise i Tatrafjellene i Polen. Enkelheten og den gode dimensjoneringen i trebebyggelsen der, med sammenbygging i små tun og grendelag, viste meg betydningen av ivaretakelse av landskap og nøysomhet i arkitekturen.

​

I de første årene med Bete/Beitski-systemet var det varierte hyttetyper med et netto areal på 33-66 m2 som ble mest bygget. Men det viste seg snart at byggesystemet godt kunne benyttes i tundannelser og til andre mindre byggeoppgaver. Derfor har systemet gjennom årene vært brukt til å bygge ikke bare private hytter, men også turisthytter, buer, boliger, ateliéer, verksteder, butikker, garderobebygg og barnehager. En tradisjonell og enkel huskropp med saltak, i trematerialer og med stort sett kvadratiske rom, «frisket opp» med plassbesparende, fargerike skyvedører og godt dimensjonerte bruksområder, viste seg i tillegg å være aktuelt i bygningskulturer også i andre land.

 

Men i de siste generasjoner her i rike Norge har det vist seg at behovet for fritidshus har vært å sammenlikne med større eneboliger, gjerne med prisklasser på 6-7 millioner, og med innlagt elektrisitet, vann og kloakk (vaskemaskin, oppvaskmaskin, dusj, badstue etc.). Og vi vet at ikke alle kan koste på seg å delta i slike luksusprosjekter.

 

Kanskje vil vi, i årene som kommer, ha behov for å gå tilbake til en enklere utgave av fritidsboligen, i sammenstillinger av små og større hytter i tettere byggefelt, som i de gamle familietunene eller rekketunene i Norge? Da kan også vei, vann og kloakk, samt innlegg av elektrisitet, bli allemannseie uten altfor store innvesteringer og naturinngrep.

 

Og ikke minst; en mer intim utforming, i form av mer nøkterne ferieboliger, kan igjen bli en måte å nærme seg naturen på (og hverandre), som er gått tapt i de store «fritids-palassene»?

​

Turid Haaland